LiLug

En nettside

Kunsten å være barn

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk vokse opp som barn i den tiden jeg gjorde, og at den første mobiltelefonen min kom meg i hende da jeg var 16 år gammel. Jeg kunne ringe med den og jeg kunne sende SMS. Det var det, og det var ukomplisert og herlig.

Jeg er sterkt urolig over ungdommen i dag, og jeg frykter en generasjon med avstumpede mennesker som vokser opp. Kommunikasjonen har gått fra å være noe man gjorde ansikt til ansikt til å bli noe man gjør fra mobiltelefon til mobiltelefon. Det er harde ord som veksles, det er mobbing, det er utestenging, det er inaktivitet og det er giddaløshet.

Hvordan skal dette ende? Synes du jeg svartmaler situasjonen? Da skal jeg gi deg en utfordring: har du en tenåring eller et barn i huset? Prøv å se hvor mye tid de bruker foran en skjerm! Jeg kan garantere deg at du vil bli sjokkert, for det har jeg blitt opptil flere ganger. Barn er ikke barn lenger, men små marionetter som sitter klistret foran et spill eller fordypet i sosiale medier, og det eneste du hører er ‘plingplong’ når meldingene kommer inn. Det blitzes i stua og det sendes selfies i hytt og pine til gud og hvermann.

Og det verste av alt: dette er bare starten – det er jeg overbevist om. Det gamle ordtaket ‘gi barna alkohol før idretten tar dem’ kan nå lett byttes ut til ‘gi barna idrett før mobilen tar dem’.

Dette mener jeg fra mitt innerste indre, og det samme kan faktisk også rettes mot den voksne generasjonen. Når voksne mennesker setter seg ned bak tastaturet og skal bruke Facebook er det som om at alle filtere kastes på sjøen og at alt er lov. Det er jo det reneste galematias det som foregår, og når voksne ter seg slik er det vel kanskje ikke så rart at også de unge sliter med å gjøre de rette valgene.

Categories: Uncategorized